Byplanlegging!

Ordet sivilisasjon kommer av det latiske ordet civitas som betyr "å være borger av en by". Ved ren fornuft kan vi dedusere at byer har eksistert siden begynnelsen av sivilisasjon. Mennesker har gått sammen og lagt felles boplasser. Dette var bare landsbygder i begynnelsen med kanskje noen få familier men etter hvert har disse vokst, slik som de fleste ting har en tendens til å gjøre. De aller tidligste byene i verdenshistorien var i Mesopotamia (dagens Irak).

Oldtidens byer hadde helt andre forutsettninger og helt andre behov enn dagens moderne byer. De var hovedsakelig avhengig av matforsyninger og rent vann. Uten transportmulighetene som vi i dag tar for gitt betydde dette at byene ikke kunne vokse og vokse uten stopp. Ble byen for stor ville det bli vanskelig å få mat til alle som bodde der hver dag. Derfor ble det et slags celledelingmønster i måten byene vokste på, der en grunnla en ny by med bedre vekstmuligheter i steden for å overpopulere de allerede eksisterende byen.

De tidligste byplanene var temmelig tilfeldige og uregelmessige. De formet seg gjerne etter ladskapet spredt rundt et eller annet sentrum. På 400-tallet f.Kr. begynte en å bygge byene som et rutenett. Denne type byplan kalles ofte en hippodamisk byplan etter arkitekten Hippodamus. Fordelene var blandt annet at veiene nå var rettere, noe som gjorde transport lettere og at det var lettere å finne fram og ikke gå seg vill. Ofte fikk ikke disse byene et like klart senter som før.

Senere, i rennesansen, holdt det ikke med vanlige firkantede bymurer som forsvar. kanonene som nå ble brukt i krig blåse dem rett vekk. Nå bygget en runde bymurer med bastioner rundt. I stedet for å legge byen som et rutenett inni sirkelen lå byggningene mer som et edderkoppnett. Her ble det et veldig klart senter med veier som strakk ut i alle retninger.